Den søte førjulstid

Det er desember og førjulstid. Kjøpesentrene i byen har fortalt oss det i lang tid; snart er det jul. Også på Sjømannskirken har vi prøvd å skape julestemning. Over 600 besøkende på julebasar, over 200 til julelunsjer og 150 på julekonsert og juleverksted i går.

Det som skaper mest juletemning i hjemmet om dagen er barnas forventning til adventskalenderen og skomakergata på DVD. Eller «tomatistka» som Jakob mener det heter. I dag fyltes også huset med pepperkakelukt. Da begynner det å hjelpe. Fjorårets erfaring med pepperkakehjertet som hang i vinduet et halvt døgn før det gikk i bakken på grunn av luftfuktigheten, gjør at vi i år spiser dem opp med en gang. At det ikke kryper ned mot minusgrader her gjør liksom ikke så mye.

At man også tar seg tid til å oppdatere blogg er et førjulstegn. I desember begynner liksom ting å roe seg ned for oss. Til helgen tar vi kjøreturen til Melakka, den eldste byen i Malaysia og har litt etterlengtet familietid.

Vi ønsker dere alle en fortsatt god førjulstid, enten man er her eller der!

PS: Har lagt ut noen nye videosnutter av gutta under linken «Video» øverst i menyen.

 

 

 

 

Familieforøkelse

Nei, Elisabeth er ikke gravid. Men her ser vi stort på det. Det nyeste tilskuddet på familietreet vårt er liten skilpadde. Jakob har gitt den navnet «Fiffi». Tusen takk til familien Wilhelmsen som da de reiste hjem ønsket å gi den et nytt hjem og gav oss tillitten. Vi skal ta godt vare på den. Fiffi var med Jakob i barnehagen onsdag og torsdag, så det var en stolt dyre-eier jeg sa hadet til på morgenen de dagene.

Prins vil-ikke
På fredag hadde vi tenkt å ha Jakob hjemme fra barnehagen fordi vi hadde fri og han ikke hadde særlig lyst til å delta på temadagen i barnehagen utkledd som prins. «Jeg vil ikke være prins, jeg vil bare være Jakob jeg.» Jeg fikk forklart litt hva en prins er og lurte på om han ville være med i butikken bare for å se om vi kunne finne et antrekk han likte. Bildet under sier vel sitt. Dermed var det en stolt gutt jeg kunne vinke hadet til også på fredag.

Tronearvinger?

Jeg vant lite som barn
Iallefall når det kom til idrettsprestasjoner. Det kan til tider gå utover våre barn. Jeg prøver å beherske meg, men klarer det ikke alltid. Som f.eks. i går da hele familien skulle ta seg en dukkert i bassenget på ettermiddagen. Da vi nærmer oss bassenget roper Jakob: «Førstemann» Jeg legger på sprang og tar han igjen rett før bassengkanten, tar sats, hopper, former kroppen som bomba og treffer fornøyd vannflata først med et stort plask. I det jeg kommer opp av vannet skjønner jeg raskt at det var noe jeg hadde glemt. Jakob hadde ikke på seg armringer. Bare en lilla kongekrone av papp på hodet. Den lå å fløt fint i vannflata, mens Jakob lå og kavet, noe over, men mest under vann. Han syntes det ikke gjorde noe. Det værste var at krona ble våt. Jeg for min del fikk en liten bismak på seiersrusen.

Favorittparken
I dag har vi også hatt mange timer i bassenget sammen med venner. Deretter lagde Jakob nydelig fiskemiddag sammen med mamma, før vi avsluttet dagen i det vi kan kalle favorittparken; West Coast. Det er godt å ha slike muligheter når man bor i en storby. Legger ved et videoklipp fra ettermiddagsøkta.

Gratulerer!

Vi skriver 9.august og gratulerer Singapore med nasjonaldagen! Vi gratulerer oss selv også. For i dag er det nøyaktig et år siden vi først tråkket bena på denne lille øya langt øst. Det er likevel ikke tida for å se seg tilbake, for nå er vi klare for ny høst og oppstart med hverdag.

Vi kom ned for en liten uke siden og har kommet greit inn i døgnrytmen nå. Jeg har forstatt noen dager med pappa-perm, så oppstarten er ekstra rolig med god tid til gutta. Det kjennes godt.

Komme hjem
«Sommeren» i Norge gikk veldig, veldig fort, selv om vi syntes vi fikk gjort mye og truffet mange. Det er alltid sånn at man gjerne skulle hatt både mer tid og flere samtaler med flere. Kombinerer man liten tid med at vi ikke alltid hadde det store overskuddet, sitter man raskt igjen med en følelse av utilstrekkelighet. Vi må bare få takke for de øyeblikkene vi fikk med dere og alt dere la til rette for at det ble en bra sommer for oss. Takk.

Når vi reiste til Norge i juni, reiste vi hjem til Norge. Når vi forrige uke landet på Shangi, var vi hjemme i Singapore. Det kjennes riktig og godt å være her. Det er her vi har en oppgave og et engasjement og det er her vi alle fire lever livene våre. Likefullt vet jeg at neste juni sier vi at vi skal hjem til Norge. Det er på grunn av de gode relasjonene vi har til familie og venner. Det betyr lite om man bor i hytte, campingvogn eller hus da.

Av med vinterpels!
Elisabeth synes gutta er så fine med litt lengde på håret. Jeg synes de er svette. Jeg var derfor raskt fremme med klippern da fruen her en kveld åpnet opp for at det kanskje hadde vært lurt om de tynnet litt. Hun angret raskt. Jonathan var så trøtt og slett ikke samarbeidsvillig. Derfor går han nå rundt med en rocka sveis på 12mm noen steder og betydlig lenger andre. Ganske stilig. Spesielt når han setter seg bak trommesettet. 🙂

Finest med hatt?

Gleder seg til barnehagen
Jakob har flere ganger sagt at han ikke vil i barnehagen igjen. «Det er så kjedelig», sier han. Jeg vet ikke om jeg skal ta det personlig, men i dag har Virgie hatt fri, Elisabeth vært på jobb og jeg har vært hjemme med begge gutta. Først etter en heldag med pappa uttrykker han glede over at barnehagen venter ham på torsdag. Jaja. Vi får velge å ta det som en mann. Ikke snakke om det.

Frem med sokkene!

Nå er det snart tid for en aldri så liten Norgesturnè. Vi reiser om en uke. Det skal bli kjekt. I den forbindelse har Elisabeth i dag tatt frem gensere, bukser og sokker til gutta for å prøve hva som passer. Jakob syntes det var ubeskrivelig morsomt å prøve sokker! Vi får se om han ler like godt når vi lander i moderlandet….

Korps ER gøy

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg skulle debutere som korpsdirigent ved årets 17.mai. Og du verden, det var gøy. Jeg kommer aldri til å synes korpsmusikk er fint. Men at det skaper stemning, det er klart. Da vi øvde på å marsjere i 35 pluss og opp den bratteste bakken i Singapore kunne jeg med hånda på hjertet, uten snev av ironi, si at korps ER gøy. På selve dagen må jeg si at det låt imponerende bra. Takk til dere som var med å skape skikkelig 17.maistemning!
(Link til videosnutt ligger under «bilder». )

Hva skal barnet hete?
Bare noen dager etter 17.mai var det tid for fødsel på «nabogården.» Eva Marie og Martin fikk hilse på sin lille krabat; Thomas. Gratulerer!! Emilie var tydlig stolt storesøster. Dette er stort og vi gleder oss med dere!

For to dager siden hadde Jakob og Elisabeth omtrent følgende samtale tundt lunsjbordet;
«Mamma, ikke sant Thomas er toget på barne-TV?»
«Ja, det stemmer det. Thomas er toget på barne-TV.»
«Bra, Emilie sa at Thomas var den nye lillebroren hennes. Men ikke sant jeg hadde rett da mamma?»
«Ja, da hadde dere rett begge to. Thomas er både toget på barne-TV og den nye lillebroren til Emilie.»
«Mamma, jeg vil ha en lillebror til jeg. Vil du også Jonathan?» (Jonathan nikker) «Mamma da vil jeg at han skal hete Mikey Mouse!»

Vi  lover hverken det ene eller det andre.

God sommer!
Etter mange dager med besøk av gode venner har vi fått mersmak på det som er viktigst for oss i Norge; tid med mennesker vi er glade i. Jeg ser for med at det blir en liten sommerpause fra blogginga mens vi er hjemme i Norge. Så;
Riktig god sommer alle sammen!!

Det begynner å likne et liv dette her

"...i den byen jeg kjente som min.."

I går var hele familien i bursdag til Sander som fylte 4år. I løpet av ettermiddagen hjemme hos familien Gråthen var det to ting som fikk meg til å sette meg ned nå å oppdatere bloggen. Det ene var alle de fine bildene som hang i stua som vitnet om mange gode øyeblikk i løpet av dette året her i Singapore, og det andre var Silvias kommentar om at hun nesten hadde sluttet å gå innom bloggen fordi den ikke ble oppdatert. Og det vet man jo; at ingen gidder å sjekke en blogg som aldri blir oppdatert. Man har da annet å bruke tida på.

Å skulle blogge om nesten to måneders fortid hadde vært kjedelig lesning. Men når jeg nå bladde meg igjennom alle bildene fra slutten av mars og frem til nå skjønner man hvor mye fint og gøy det er vi får være med på. Selv om mange av opplevelsene kan beskrives som ekstraordinære er det likevel takknemligheten over hverdagen her som  er størst. Derfor er det litt rart å være i en brytningstid igjen. Vi ser veldig frem til å treffe familie og venner hjemme i Norge, samtidig som det er vemodig å skulle si adjø til noen av dem som har vært med oss dette første året, fordi de flytter hjem til Norge i sommer og ikke er her når vi kommer tilbake i august.

Jeg vet at tiden som er igjen før hjemreise kommer til å fly fort fordi det skjer mye kjekt. Emilie, datter av Elisabeths fetter har akkurat kommet på besøk for å ha arbeidsuka si hos oss på Sjømannskirka. Jeg husker tilbake til min arbeidsuke og erindrer at jeg tørket støv av alle trommene i kjelleren på St.Olavs musikk i Oslo. Litt mer eksotisk dette her. Vi håper iallfall hun får mange fine, innholdrike og lærerike dager her. Om en uke kommer også gode venner; Olav, Bendik og Hilde og skal være med oss i flere dager. Det gleder vi oss stort til!

Det skal skje mye absurd også; På 17.mai skal jeg være korpsdirigent! Slå den! Her brytes det så mange nye grenser at jeg snart har vansker med å definere hvem jeg er. 🙂

Jeg skal se om jeg ikke får lagt ut noen bilder fra 17.mai til uka. Jakob har nemlig vært med mammaen sin på shopping og han insisterte på rosa skjorte og rosa slips som 17.mai-antrekk.

PS: Har lagt ut noen bilder og videosnutter under «bilder».

«Alle var enige om at hadde vært en fin tur»

«Alle var enige om at det hadde vært en fin tur». Slik sluttet alltid fellesfortellingene våre på barneskolen hvis vi hadde vært på tur eller ekskursjon. Kanskje sitter en slik tidlig indoktrinering fortsatt i ryggmargen i oss når vi skal fortelle om turene våre. For det er som regel konklusjonen her; Det var en fin tur.

Fin tur 1) Elisabeth har har siden sist vært i Shiang Rai, Nord-Thailand. Hun synes det var spennende å se det bra arbeidet som blir gjort på barnehjemmet Baan Chivit Mai, og ellers morro å oppleve en landsbykultur som er preget av en helt annen puls enn storbylivet i Singapore.

Dame fra Karen-stammen i Nord-Thailand

Fin tur 2) Jostein var i Pattaya, Thailand forrige helg. Denne gangen sammen med koret for å synge på Sjømannskirken lørdag og søndag. Min sterkeste opplevelse den helgen var å høre 12 barn fra slummen i Bangkok spille kammerstykker av Händel som avslutning på gudstjenesten. Først var jeg ganske lattermild fordi det låt så surt. Men så dukket plutselig et sitat fra talen i gudstjenesten opp i hodet: «Gud er som en pappa som heier frem sitt barns første skritt. Han vil ikke si; se han faller, men heller; SE HAN GÅR!» Etter at det sitatet dukket opp i hodet mitt kunne jeg ikke tenke meg finere musikk enn det jeg hørte akkurat der og da!! Gud velsigne dem som driver det arbeidet i Bangkok!

Kammermusikk

 

Foreldresvikt
Det er fort gjort. (Å gå glipp av en detalj i alle brevene fra barnehagen til Jakob) På fredag hadde vi ikke fått med oss at det skulle være fruktkarneval. Alle barna kom utkledd som en frukt med unntak av Jakob. De som kjenner ham kan se det for seg: Han slår ut med armene, legger hodet på skakke og sier; «I`m not a fruit today. Mama and Papa forgot. » Vi kan vel ikke trøste oss med at vi husket forrige ukes mattekarneval heller kanskje. Da var han nemlig èn av to som var utkledd. Håper han glemmer fort. Mamma og pappa husker det nok en stund til.

Bursdag
Ellers må vi takke for alle som gav Jakob oppmerksomhet i anledning bursdagen hans. Han hadde en veldig fin dag og også en morsom feiring her hjemme forrige helg.

Gode venner

Opp-ned-bloggen

I tiden fremover vil det publiseres noe video også på bloggen. En del av disse vil være passordbeskyttet med samme ord som noen av dere allerede bruker.

På videoen over ser dere at vi trener til idrettsdagen 19.mars
Hvorfor dere må stå på hodet for å få sett det rett vet ikke jeg….enda

Ellers går det i ski-VM om dagen. Ordentlig morsomt! Og Elisabeth er i Nord-Thailand for å besøke barnehjemmet Baan Chivit Mai. Blir spennende å høre hvordan de opplever en slik tur.

Med ønske om en god lillelørdag og fortsatt fin vinterferie for dem som har det.

«Det har vært en god morsdag så langt»

Et godt stykke ut på dagen i dag forteller Elisabeth at hun synes det har vært en skikkelig god helg, og en god morsdag så langt. Ai, morsdag hadde vi ikke fått med oss! Beklager. Vi har nemlig koblet helt ut og helt av noen dager nå. Onsdag kveld bestilte vi billetter til Phuket og booket oss inn på et resort nord-vest på øya. Torsdag morgen reiste vi. Det angrer vi ikke på.

Beachen

Nai Yang Beach

Det ble noen flotte dager med hele familien. Helt ideelt for ungene. Og er man på reise med barn er det slik at om de har det bra, så har vi voksne det også.

Do Not Disturb

Vi bodde på Dewa Resort ved Nai Yang Beach. Et helt ideelt rolig sted for oss. Med eget lite basseng i hagen, 200 meter til hotellbassenget og 500 meter til stranda ble det mye vann på oss i helgen. Vi hadde sett for 0ss strendene på Phuket langt mer folksomme. Og det er de nok lenger sør. Denne stranda var lite folksom og det var like gjerne lokale fiskere som turister som var å se her.

Små Fiskebåter

Området rundt Nai Yang Beach kan beskrives som et backpackersted. Små spisteder og puber satt sammen som et collage av bord og stoler i ulike farger og fasonger. Taket på utestedene var gjerne en plastpresenning strammet opp av bambusstenger.  Sjarmerende, absolutt. Når man bor i Singapore kan man faktisk driste seg til å beskrive søppel på bakken som eksotisk. Det var godt å få litt andre impulser med andre ord.

Sted med "sjel" som det heter på meglerspråket

I skrivende stund er Elisabeth oppe i kirken og setter rundtykkedeig til lekegruppen i morgen. Så nå er vi klare for en ny jobbperiode!! Det burde kanskje vært jeg som satte den deigen siden det er morsdag, men det er nok best for alle parter at det ikke ble slik.

Sa vi godt nytt år?

Klar for Chinese New Year Celebration

Jeg rakk ikke å lande på hva slags «overskrift» jeg skulle ha for 2011 før kinseserne kunne hjelpe meg på vei. Deres kalender er nemlig delt i sykluser på 12 med et nytt dyr for hvert år. Og 3. februar feiret vi overgangen til kaninens år. Jeg som hadde tenkt å kalle 2011 for «fordypningens år» eller noe slikt. Jeg innser at «kaninens år» høres langt mer morsomt ut, så da går vi for det.

I denne delen av Asia er det nemlig kinesisk nyttår som er noe. I flere dager har de forberedt denne happeningen som fremfor alt er en viktig anledning for å ha tid med familien. Onsdag var selve nyttårskvelden. Disse to påfølgende dagene er fridager. Derfor reiser veldig mange ut av landet i forbindelse med nyttår.

Selv reiste vi bare opp på verandaen til våre nye kollegaer, Jansvik, som ankom forrige uke. Vi hoppet nok bukk over  de fleste rituelle seremonier og handlinger som forventes en slik kveld, men satt igjen med de viktigste ingrediensene: God mat og god tid, med folk som man ønsker alt godt for det kommende året.

"Høytlesning" fra bildebok

 

Funnet tonen
Det har vært veldig kjekt å få møte Eva Marie og Martin som er våre nye kollegaer, og vi ser frem til å jobbe med dem i den tida som ligger fremfor oss. Godt har det også vært å se hvor raskt Jakob og Emilie har funnet tonen. Det hoppes på trampopline, bygges lego, kjøres radiostyrt båt, leses i bøker, og det bades. Senest i dag på Siloso Beach, Sentosa.

En attraksjon
Her i Singapore er ca 9 % av befolkningen indere. Og jeg tror sannelig ALLE var ute på Sentosa i dag. Det føltes iallefall slik. Jeg overraskes over at det skal vekke SÅ stor oppmerksomhet å være lys i huden når vi bor i et land som er så sammensatt av ulike raser og kulturer. Men de flokket seg altså rundt barna for å ta bilder. Noen spurte, andre bare smøg seg innpå eller stakk mobil eller kamera rett opp i ansiktet. Vi kunne likegjerne fått tildelt et bur i zoo. Da kunne vi iallefall ha tjent noen kroner på det. 

Sol
Deilig var det uansett med en ekstra fridag, og denne gangen med sol. Det har nemlig regnet så mye i det siste at det har vært vanskelig å finne på noe for ungene som innebærer aktivitet. Vi synes også det har vært litt kaldt her noen kvelder. Jeg kjenner meg brått litt usikker på om det er riktig av meg å skrive det når jeg vet hvordan klimaet er for norske lesere, men det er nå en gang slik vi har opplevd det. Elisabeth har funnet frem pleddet og kaffekoppen. Men vi skal ikke finne på å klage. (Iallefall ikke her på bloggen) 🙂

Et riktig godt kanin-år til dere alle!

Et hjem for oss

Dagene på nyåret har vært rolige. Det har vært pause i de faste aktivitetene i kirka, men forrige uke begynte vi på igjen, og det var godt å komme ordentlig igang!

Siden forrige innlegg har jeg vært på medarbeidersamling i Thailand. Nærmere bestemt Pattaya. På slike samlinger kan vi ikke ha med barn. Elisabeth ble derfor igjen hjemme sammen med gutta og holdt fortet. (les: kirken) Det var litt rart å skulle «etterlate» de her i Singapore, mens jeg dro avgårde. Det er i slike situasjoner man merker ekstra godt at man er langt fra øvrig familie.

Dagene i Thailand ble innholdsrike. Her traff vi medarbeidere fra Australia, Asia og også Afrika, samt fra hovedkontoret. Det var kjekt å få stifte nye bekjentskap og se mer av bredden av det arbeidet Sjømannskirken driver. Og det kan mildt sagt sies er bredt. 

Walking Street

Den ene dagen skulle bli spesielt fylt med kontraster. Etter kurs på formiddagen, reiste vi og besøkte et barnehjem. Et barnehjem med glade og fornøyde barn. Men det var så rart å vite at alle disse barna, enten ikke var ønsket, eller hadde foreldre som ikke maktet å ha dem. 

Gutter fra barnehjemmet "Baan Jing Jai"

Rett fra barnehjemmet dro vi hjem til en tidligere skipsreder som hadde bygget egen stor ranch. Her fikk vi servert fantastisk god mat og drikke. Det som likevel skulle gjøre størst inntrykk på meg hjemme hos denne rike mannen, var hvor utrolig deilig det var å spille på et Steinway-flygel. Det er det mest fantastiske jeg har satt mine pianofingre borti noengang. Hadde det ikke vært for at vi hadde mer program den kvelden, hadde jeg kanskje sitti der fortsatt. Men vi skulle videre.

Videre til «walking street». «Red light district» blekner i forhold. Det var bare så massivt med folk i denne gata full av puber og ymse klubber. Uoffisielle tall sier at over 50.000 jenter tjener penger på kroppen sin i Pattaya. Og mange av dem befant seg i «walking street» for å si det sånn.

Det var mange inntrykk å fordøye på èn dag. Også så fulle av kontraster som opplevelsene hadde vært. Og sånn er livet.

Det var fint å være på tur, men det var ekstra stas å komme hjem igjen til kone og barn. Og det var stas å kjenne at Singapore oppleves som vårt hjem nå.

Nå er det bare et par dager til våre nye medarbeidere, Eva-Marie og Martin Jansvik, kommer ned. Det skal bli bra å bli full stab. Og Jakob har lenge drevet nedtelling til at Emilie skal flytte inn i nabohuset her. Så; velkommen!!

Jakob venter spent på ny nabo